hei, jeg heter henrik.
så koselig at dere kom på besøk!

les mer..

…i tillegg til mange koselige bilder av familien min. Jeg lurer på hvordan tyver kan leve med seg selv, hvordan de manipulerer sin egen samvittighet til å rettferdiggjøre sine handlinger. Kanskje de ikke har en samvittighet? Kanskje de synes det er greit å kun tenke på sin egen vinning, mangler empati for andre mennesker og sympati for smerten de skaper. Kanskje de bare er blitt så vant til det at det ikke spiller noen rolle lenger. Eller kanskje de er nødt til å stjele for å overleve? Hva vet jeg? Men de kunne iallefall tatt ut minnekortet og latt det ligge igjen. For et minnekort er akkurat det navnet tilsier, det er minner på et kort og er ikke like erstattelige som utstyr, kamera og linser.

Jeg og familien min var på en koselig ferie i Barcelona i forrige uke, og det var en veldig fin by med masse flott arkitektur, mye takket være arkitekten Antoni Gaudí, og det var fantastisk å komme ned til lyset og varmen, og bort fra mørket her hjemme. Men uansett, borte bra, hjemme best. Det føler jeg alltid når jeg er ute og reiser. Vi hadde mange gode opplevelser, spist masse gode måltider med tapas og alt mulig, kjørte turistbuss rundt om i byen og var ordentlig turist. Litt for mye typisk turist kanskje.

Las Ramblas er en gate som er kåret til verdens verste gate for lommetyveri. Det fant jeg ut for sent. Vi gikk nedover gaten, tittet i butikker, og jeg tok litt bilder. Vi så en Starbucks og gikk inn for å ta en kaffe og kake. Samtidig, uten at jeg merket det, snek det seg en liten eldre mann med brun frakk inn etter meg. Jeg hadde kameraet på stolen rett ved siden av meg, og hadde kontroll på det hele tiden. Selv om jeg ikke var klar over at Barcelona var en så ekstremt tyveri-plaget by som jeg nå vet at det er, så visste jeg jo at alle storbyer har tyver, så jeg passet godt på det. Plutselig var det borte. Noen av de andre gjestene på nabobordene hadde sett en mann slik jeg fikk beskrevet ham løpe ut av kafeén. Men da jeg gikk ut for å se etter ham var han borte. Hadde jeg sett ham ville jeg løpt etter ham, og det ville kanskje ikke vært så heldig.

Avmakt og savn. Det var følelsene som satt i meg med en gang. Selv om det kun er en ting, og ikke et menneske så er det jo netopp min ting, og spesielt mine bilder. Det var utrolig trist å miste så mange feriebilder. Heldigvis var det tidlig i ferien, dag 2, så det var jo litt flaks i uflaks.

På Comisaria de Policia de Barcelona satt det mange triste mennesker med ansiktet i hendene og et oppgitt kroppspråk. Jeg følte mer synd på dem enn på meg selv, jeg hadde verken mistet penger, lommebok, kort, nøkler, veske eller pass. I tillegg har jeg et forsikringsselskap som er så hinsides serviceinnstilte, effektive, dyktige og raske, så jeg visste at det ikke kom til å bli noe problem. Jeg anbefaler If til alle som trenger verdisakforsikring for kamera og annet utstyr. De erstattet det forsikrede utstyret mitt og overførte penger til meg så jeg kunne kjøpe nytt dagen etter. Det er fort. Bildet øverst er det nye utstyret jeg har kjøpt meg for å erstatte det gamle :)

**If you have entered this blog-post through a google search for the serial numbers: 1320800846 (Canon 5D mark II) or 1333874 (Canon 50mm 1.2 L) then please be advised that this is stolen equipment. Please contact me regarding this matter.**

Men jeg har også lært noe av denne opplevelsen. Hvorfor gå rundt med et stort kamera når man kan ta nesten like gode reisebilder med et lite kamera?
Derfor investerte jeg i et Panasonic Lumix dmc-lx3 for et par dager siden, etter å ha lest utrolig mye bra om dette kameraet. Det er akkurat det samme kameraet som Leica D-Lux 4, uten Leica-logo på, og det gjør det jo ikke bare billigere men også mye mindre utsatt for tyveri. Hvilket er akkurat det jeg er ute etter. Gode bilder uten lommetyv-magnet. Jeg har også savnet å ha et lite kompakt-kamera som jeg kan ha med meg overalt, for ganske ofte er det viktigere å ha et kamera med seg når det skjer noe, enn å ha et digert kamera hjemme som man ikke har med fordi det er for stort eller fordi man er redd for at det blir stjålet.

Skal nok blogge litt bilder fra dette kameraet etterhvert! Er veldig fornøyd med det allerede :)

No tags for this post.

  1. Fröken K:

    Huffa. Kjedelig når det skjer. Ikke for kameraet, men for minnene.
    Et spørsmål, du som er fotograf, er dine private bilder like skjønne? Jeg mener, tar du like lang tid på deg å fotografere en ferie? Og hvordan lagrer du bildene? Fotobøker, album som du klister in bildene i selv?

  2. Jess1:

    Så flott at du fikk årdnet deg med nytt utstyr så fort da, og det er jo helt tragisk at det ikke skal gå an å få ha noe i fred idenne verdenen…

    Hvor bestiller du fotoutstyr fra?

  3. Henrik:

    Jess1: Ja, det var veldig fint å få ordnet det så fort! Jeg bestiller det meste av fotoutstyr fra B&H Photo, når jeg handler i Norge så handler jeg på FotoVideo, veldig fornøyd med kundeservicen der. Frøken K: Ja, det er veldig kjedelig det med minnene :( Hehe, jeg vet ikke, men jeg tar bildene på samme måte som jeg tar reportasjebilder; prøver å fange øyeblikkene! Hadde jeg hatt minnekortet fra ferien så kunne jeg jo ha blogget dem, men dengang ei.. Kanskje de dukker opp på noen annens blogg et eller annet sted i verden? Jeg lagrer bildene som regel bare digitalt, har ikke vært så flink til å lage fotobøker til oss selv, men det har jeg veldig lyst til å begynne med! Det er noe annet å ha bildene fysisk, og ikke bare digitalt.

  4. Kamilla:

    Jeg lurte på om du kunne svare på et spørsmål.
    Hva vil nærgrense på objektivene si?
    Håper på svar! :)

  5. Henrik:

    Hei Kamilla! Klart jeg kan! Det er bare å spørre i vei om slike ting! Nærgrense på objektivet betyr hvor nære du kan være det du skal fotografere og fortsatt få et skarpt og fokusert bilde. Det er forskjell på objektiver når det gjelder hvor nære de kan være, noen kommer ikke nærmere enn rundt 2 meter, og andre (f.eks macro-objektiver) kommer kjempenære, f.eks ned til 5 cm. Håper dette kan være til hjelp!