hei, jeg heter henrik.
så koselig at dere kom på besøk!

les mer..

I dag er det én uke siden tidsregningen vår stoppet, og begynte på nytt. Vi lever nå i et nytt land – Norge etter 22.7.

Det er gått 7 dager. Jeg har aldri før sett på nyheter så lenge av gangen. Men uansett hvor mye jeg ser, hører og leser om forrige fredag, kan jeg fortsatt ikke forstå det. Jeg klarer ikke begripe hva som faktisk har skjedd. Alle bildene er der. Alt foreligger i tekst, video og lyd. Men det er for grusomt for fatteevnen.

Ondskapen i det hele er så uhyrlig stor, så voldsom, og så umenneskelig. Monsteret ønsket ikke kun å drepe sine uskyldige ofre, han ville at de skulle lide. Ungdommer – som ikke hadde gjort noen fortred, og som var på en demokratisk, politisk sommerleir. De ville lære seg mer om politikk, den mest fredfulle og konstruktive måten å bygge samfunnet vårt på. De ville han tilintetgjøre for å underbygge sine syke ideer.

Redselen, frykten og den hjerteskjærende desperasjonen deres. Skrikene, fra de sårede som ble dratt i land på Utvika, transenderte tv-skjermen. Jeg tror de rørte noe veldig dypt i oss alle. Det er sånne skrik som du kun hører når et menneske er livredd, i sjokk, og i en tilstand av total desperasjon. Jeg følte at jeg ville være der med dem, og gjøre noe for dem. Hva som helst, bare noe. Og den følelsen har jeg frem til den dag i dag, jeg vil ikke slutte å lese om det, og være opptatt av det, jeg vil ikke forlate dem.

Kjærligheten har skylt inn over landet vårt. Et hav av varme og medmenneskelighet. Bare den kan fylle igjen den endeløse tomheten og kulden, som kun et slikt enormt hat kan etterlate seg. Jeg synes det er helt utrolig hvordan Norge har reagert. Hvordan vi nå står sammen mot ondskapen, istedet for å bli fulle av hat selv og rope etter hevn. Hat avler hat, men vi har istedet valgt det eneste som kan bekjempe den.

Jeg gikk nedover Karl Johan på tirsdag. Det var et fantastisk skue som møtte meg. Blomster overalt. På politibiler, i hendene på tjenestemenn, i munnen på løvene foran stortinget, på gjerdene foran regjeringskvartalet, i hendene på barn, voksne og eldre overalt så langt øyet kunne se. Og blomsterhavet foran domkirken var ikke annet enn utrolig. Det var som et bevis på hvilken retning Norge ønsker å ta.

Men i tillegg til alle de fysiske tingene, blomstene og menneskene, var det noe nytt jeg merket. Det var noe annet i luften. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn et helt nytt samhold. En ny medmenneskelighet – det var til å ta og føle på. Jeg tenkte at Norge ikke er et så aller verst sted å bo. Og der og da følte jeg noe som ikke har skjedd så ofte – jeg følte at jeg var stolt av å være Norsk.

Jeg håper virkelig at dette samholdet vil vare, og at vi nå har et forandret, et nytt og et varmere Norge. Et sted der vi tar enda bedre vare på hverandre, hvor vi tenker godt om mennesker til evt. det motsatte er bevist, hvor vi respekterer hverandres ulikheter, og har mer toleranse for forskjeller, hvor vi kan se på mangfold som en verden av muligheter, og hvor vi vil fortsette å velge kjærlighet over hat. Det er det minste vi kan gjøre for å hedre de drepte, den 22. juli 2011. Mine tanker går hver eneste dag til alle ofrene, alle de skadde og traumatiserte, og til alle de pårørende. Jeg håper de har gode mennesker ved sin side.

 Det kjempefine håndtegnede bildet er laget av Synnøves Lille Maison, og er lånt med tillatelse.

No tags for this post.

  1. Fotograf Benedikte Bull:

    Vakkert skrevet Henrik. Er så godt når mennesker som deg med evnen til å kunne skrive ned følelser og tanker deler det med resten av oss, tusen takk. Kunne ikke vært mer enig.

    Det er faktisk en skrekkelig stor del av Norge som ønsker at dette monsteret skal få lide med samme mynt, om ikke verre, for det han har gjort. Men jeg er så glad for at en større del av Norge ikke er ønsker å hevne seg, men heller stille opp for hverandre og bli et nytt og bedre Norge! Det er DET vi trenger, ikke mer hat.

  2. Henrik:

    Hei Benedikte :) Tusen takk for de gode ordene dine.. Jeg er helt enig; det er veldig flott at Norge heller velger å straffe ham med mer kjærlighet, mer åpenhet, mer raushet, mer varme og mer demokrati. Akkurat det motsatte av hva han ønsket. Jeg håper vi aldri noensinne vil få flere slike monstre.