..Silje & Hans-Olav..

se historien deres...

 

Han gleder seg. Med taktfaste skritt igjennom sofienbergparken. Inn og ut av lyset. Skyggene fra trærne er dype. Men solen gir medvind. Svinger ut på Grüners gate. Der ligger hun og venter. Fru Hagen er scenen for møtet mellom de to. Marius retter litt på skjorten, setter brillene på plass. Det ser lovende ut.

Bjørnhild sitter i lyset. Med utsikt og overblikk. Og med innsikt. Han kan være den rette. Etter bare et par meldinger via nettsiden fikk de lyst å møte hverandre. God følelse. Han ser selvsikker ut der han nærmer seg.
For et nydelig smil hun har.

Trikkene farer forbi der ute på gaten. Men verden er her inne. Hun er reflektert som krystall i solskinn. Han er utenkelig kreativ. Og spiller gitar. Solgt.

*

Sommeren var varm. På alle måter. To par sko mot landeveier og skogsstier. Fire hender ved krydrene, smøret, garnityret og rødvinsglassene. Samtalene er dype og praten går lett. Ikke bare ser de på hverandre. De ser hverandre.

Marius rydder plass. Klasskapet er laget for én, men ment for to. Han ser det for seg. Ja, han skal gjøre det. Det er tid.

Det blåser her oppe i høyden. Det gjelder å holde balansen. Men det er et mye bedre sted å være enn der nede. Operatakets italienske marmor glitrer i hvitt den 13. august.
De lener seg over kanten, han stikker hodet ut og spør om hun vil være kjæresten hans.

*

Høsten kommer. Og det mørke vannet omgir dem, men kan ikke drukne dem. De er hverandres klipper. Holder hverandre oppe uansett omstendigheter. De bærer allerde tungt, men løfter allikevel den andre. Styrke. De to er lenket og sveiset sammen for alltid.

De kjøper leilighet. Sammen. Flytter inn imens Bjørnhild studerer og eksamen er like rundt hjørnet. Papirer. Esker. Pappas gamle Ford Transit og gode venner. Det går fint.

Den gir alltid håp og et slags løfte om at lyset er i vente. Våren. Og den årlige feiring av nytt liv. Ett tusen kilometer unna hverdagen. Tallinn danner rammen rundt starten på resten av livet. Han ser henne, hun undrer seg om hva, men forstår det allikevel. Spørsmålet er stillt. Svarer kommer tilbake trefoldig.

3 x ja.

 

Bjornhild_Marius_00119

 

 


Det var skummelt. Da jeg stod der som nystartet fotograf, for fem år siden. På egne ben. Opp til meg selv å få det til. Friklatring.
Uten sikkerhetsnett. Skyhøye forventninger å leve opp til. De mest krevende. Mine egne.

Tro. På det du ønsker å utrette. På deg selv. Hvis du ikke tror, hvorfor skal noen andre gjøre det? Det er det de sier.
Selv hadde jeg ikke så mye å vise til. Ikke så mye materiale til å overbevise meg selv om at jeg tidligere hadde klart å få til det jeg ønsket.
Ingen utdannelse, droppet ut av skolen da jeg var 16. Av diverse årsaker.

De sier også at den beste måten å forutsi fremtiden på, er å se på fortiden. Men da er det lett å bli håpløs.
Da er det lett å kortslutte i sine egne erfaringer. Jeg synes den beste måten å forutsi den på, er å skape den selv.

For tro er å holde fast ved et håp, eller et bestemt utfall av en situasjon, uten å vite sikkert eller ha fakta eller fortid å støtte seg på.

Så det er med en veldig sterk følelse av takknemlighet, stolthet og ydmykhet at jeg i dag kan si at jeg får det til.
Jeg får reise rundt i hele Norge og internasjonalt for å skildre to personers aller største dag. Jeg får æren av et så stort ansvar.
Jeg må klype meg i armen. Ofte.

Tusen tusen takk til alle brudeparene mine, dere betyr veldig mye for meg.



**I 2013 fotograferte jeg bryllup hver eneste helg fra april til oktober!**

Camilla & Stian, 3. august 2013, Kjerringøy.

Camilla & Ole, 6. juli 2013, Holsmbu. 

Celine & Terje, 27. juli 2013, Strand Restaurant.

Ida & Tony, 20. juli 2013, Strand Restaurant

Ida & Trond, 29. juni 2013, Sem Gjestegård

Synne & Ariz, 22 juni 2013, Sem Gjestegård

Linn & Kevin, 8. juni 2013, Fredriksvern Verft, Stavern.