Jeg våknet i mørket. Men lyden av liv banet vei for solens brennende inntreden. Over Toscanas sypresser. Over Firenzes rustikke hustak og livgivende jordfarge. Igjen oppvarmet etter nattens fravær av lys. En tynn stripe var nok. Som en kniv av lys, blir du bokstavelig talt tatt på sengen. Den ser deg lenge før du ser den komme. Du kan ikke unngå eller omgå den, og i mørket er den altomfattende.

Lyset er iherdig her. Det gir seg ikke med å opplyse deg. Nei, det vil gjerne lyse deg opp innenifra. Det er innlysende. Så sterkt at det nærmest gjør deg selvlysende. Så når natten igjen faller er du rustet her. Du skinner videre med hva dagen skjenket deg.

Solstrålene varmer mest der det er minst av dem. Som en eneste dråpe etter en ferd igjennom ørkenen. En livgivende glød som spinner til liv. Over spirene som strever etter himmelen. Over hav av terracotta. Over olivenlundenes fred.
Her igjen. Her tilbake. Enn en gang.

 

 

Foto på bildet av meg: Vikfoto

Toscana. Chianti. Montepulciano. Siena. Firenze. Val D’Orcia.