Dette året har vært helt fantastisk. Virkelig altså. Fantastisk. 

Tusen takk til alle som har satt sin lit til meg og gitt meg æren av å få fotografere bryllupsdagene deres. 

På denne tiden i fjor hadde jeg hadde jeg vel knapt vært i et bryllup, iallefall aldri fotografert mer enn ett, og nå i dag sitter jeg her med nesten hele 2009 allerede fullbooket med masse stilige brudepar. Det er helt utrolig :) Det virker som det har gått veldig fort, og det har det vel kanskje også, og jeg kan ikke være annet enn takknemlig og ydmyk overfor alle de som har hjulpet meg hit jeg er i dag. 

Alt startet med at jeg skulle lage en fotoreportasje fra et Bahá’í bryllup på holmenkollen, ikke selve bakken, men i området ;) Den skulle være en del av en større reportasje som jeg holdt på å lage om alle de forskjellige religionene som tilbes og utøves i Oslo. Jeg var innom Hinduismen, Buddhismen (den var stilig, munkene satt på rommene sine med hver sin laptop. Trodde aldri jeg skulle få se en munk med laptop), Sikhismen, Den Russisk-Ortodokse kirken, Det Mosaiske trossamfunn, Islam, og jeg glemte faktisk Kristendommen. Men jeg tror jeg har dokumentert den ganske godt nå :) 

Uansett så, det jeg vil si er at jeg alltid har likt reportasje-sjangeren; det å fange et øyeblikk uten selv å påvirke det. Det å kunne være den som dokumenterer en hendelse, som ellers bare ville gått forbi og svunnet hen (hehe, svunnet hen..) Det krever alt du klarer å prestere av fotografisk tankegang; komposisjon, bruk av lys, være der før det skjer og forutsi når det skjer, bruk av mønstre, farger, linjer etc.. Det er alltid utfordrende og alltid noe nytt som skjer, så man blir aldri utlært. Og det å kunne bruke disse teknikkene, denne typen fotografering på noe som er så fantastisk stort for 2 mennesker som det er å gifte seg, det er for meg en utrolig givende kombinasjon. Ikke bare får jeg gjort akkurat det jeg elsker å drive med, og utfordre meg selv fotografisk hver eneste lørdag, men det jeg gjør kommer til å bevare minner for mennesker for resten av livet. 

Det er ganske utrolig å tenke på, og egentlig ganske fryktinngytende hvis jeg tenker for lenge på det. De første 10 bryllupene på våren i år var jeg egentlig veldig nervøs og spent på hvordan jeg kom til å greie meg. Men jeg tenkte at siden de har sett bildene jeg allerede har tatt fra andre bryllup så må det jo være noe de liker ved stilen min, det må jo være noe jeg gjør riktig. Men uansett hvor selvsikker og skråsikker du prøver å overtale deg selv til å være, så er det en stor oppgave og et stort ansvar som ligger på deg som fotograf, spesielt som bryllupsfotograf. Men nå har jeg fått dreisen på det ;) hehe.. 

Uansett så blir jeg aldri så sikker at jeg letter fra bakken (heldigvis) og jeg er fremdeles spent foran hvert eneste bryllup. Det er som rett før en landskamp i curling eller lignende. Nå har jeg aldri spilt hverken landskamp eller curling eller noen kombinasjon av disse, men det er vel i nærheten av det på en eller annen måte. Hmm.. En nærmere sammenlikning blir vel til hvordan bruden og brudgommen selv føler det, men så har jeg har jo aldri vært i de skoene heller så jeg får vel vente med sammenlikningene. 

Men det jeg egentlig bare ville si med dette inlegget er at jeg eeeeelskeeeeer jobben min og jeg er så dypt takknemlig for alle de som har gitt meg muligheten til å komme hit hvor jeg er i dag. 

TUSEN TAKK!!!

No tags for this post.