Grav dypere. Det likner grus, men når det blir varmt ser du hvordan det gløder.
Ned i myren, med staker, opp tørket og knust. Fra morgen til natt. Slik fant de jernet.

Inn i ilden. Det lukter trekull og røyk. Men marginene er små.
Jernet skal varmes og slaggen skal smeltes. Hente ut det gode, forkaste det overflødige.
Alt i en grop i jorden, med stein og leire.

De to er hvitglødende. Så varme at de klebres mot hverandre.
Ved en slik varme kan to stykker jern smies sammen,
og skjøten blir like sterk som usveiset jern. Holder sammen. Alltid.

//

Ingvild er omgitt av vikinger. De flittige hendene bærer treverk, lærsko, tråder, vev og kaffe. Det er lunt på leiren.
Jørgen sitter der borte. Men tonen er allerede funnet. Et lite blikk. Et til. Hun fletter, han skaper.
Bålet gjør sitt.

Vennskapet varmes. Flørtes forsiktig. Bursdagen til Jørgen feires. Med ett er de to.

De overlever England. Han skriver bok. Hun leser til master. De mister mennesker som står dem veldig nær.
Da står de hverandre enda nærmere. Skjøtene smis bare sterkere.

//

Borre i Vestfold. Tusen år etter at vikingene har forlatt området, ligger det en hel del hobbyvikinger i telt her. De våkner med solen, pusler med håndverket sitt og ser hverandre igjennom ilden. Jørgen og Ingvild er på plass. Men han vil plutselig på piknik. Kurven er pakket med god mat og smilet er varmt. (Han vet nemlig at hun trenger å få i seg mat, for ikke å bli grinete. Og det skal jo ikke stå på maten i dag.)

Bort til feltet der. Gravhaugen skal bli stedet for et nytt liv. Et par år før Jørgen ble arkeolog studerte han folkekunst og sølvarbeid. Det var nitidig arbeid, små detaljer og mange kaffekopper husker han. Men nå kommer studiene til nytte. Imens Ingvild hadde vært på en annen side av landet og drevet utgravinger, hadde han sittet hjemme og dedikert sin tid til henne.

Han hadde laget det selv. Et sølvsmykke; et kjede med fem anheng som representerer de to. En gaffel for mat, en graveskje for arkeologi, en spillkontroll for spill og generell nerding, en flaske fordi de er så glade i god øl og whisky, og til slutt, for nysgjerrighet og skepsis, et spørsmålstegn… Hun ramler nesten av grauhaugen.

«Jeg måtte nesten lage et smykke», sa han. «For jeg visste jo ikke ringstørrelsen din»… Det lune smilet hun er så glad i…

Og så fridde han.