..Kjersti & Andreas..

 

27. februar 2016. St. Hanshaugen smaker på våren, og hinter høflig om at vinteren er passé.
Hos Inch frisør skinner det i rustfritt stål. Hårsprayen i motlyset danner bakteppe for historier.
Varmen er på vei.

Det blir ikke stort varmere. Det er Houston, 2013. Vilde er der. Kristoffer er der. Temperaturen skaper de selv.
De er der for å jobbe. Såklart. Som konsulenter er det viktig å konsultere med en kollega. Ofte.
Bryte isen. Til den flyter.

Grefsenkollen restaurant svever over Oslo. Du kan se langt frem. Overblikk. Lys horisont. Det er duket for to. Pluss hundre.
Gamle Aker kirker sveiset dem sammen. Snøen smelter.

 

 

 

Paradisbukta. Er et stedsnavn og et strandområde på Huk i Oslo. Men det er mer enn det.
Paradis er opprinnelig et persisk ord, پردیس, og betyr noe slikt som tidløs harmoni. Eller edens hage/himmelen for den religiøse.
I mer jordiske termer vil jeg si at den nærmeste familien er det nærmeste du kommer en definisjon. At de du er aller mest glad i er trygge, har det bra og er lykkelige. At du får se dem, være sammen med dem og leve livet med dem. Det er paradis i praksis. Og praksis er vel stort sett det som betyr noe.

Guro, Ludvig & August og jeg dro ut til Huk på høsten i fjor. De skapte øyeblikk slik at jeg kunne fange dem.
Ingen posering eller oppstilling. Jeg lot dem være seg selv. Naturlig.
En familie er så full av bånd, stemninger, følelser og øyeblikk så posering er overflødig.
Jeg liker bedre å skildre enn å avbilde, fange det slik det er. Slik at de kan bevare minner av øyeblikkene dem imellom.

Vi fikk det siste lyset. Solen gikk ned da vi dro. Men øyeblikk er ikke tidsbasert. Tiden er ikke en faktor.
Noen sekunder er nok.

//