Ina & Thomas
Mareimsfjara het det. Et sted med navn av hav og fjære. Flere århundre av røtter; like dypt under overflaten som fjedli er høye.
Breen sveiper over lustrafjorden og fargelegger vannet i sine egne grønntoner. Omgitt av Joranger, Urnes og Skjolden.
Omsvøpt av Gaupne, Solvorn og Dale. Stavkirken minner deg høflig om at du lever i en brøkdel av dens levetid.
Og fjorden serverer deg vennlig at du faktisk er liten i det store og hele. Av tiden som har vært, og tiden som kommer.
For der borte, på østbredden, hvor det er aller brattest, er fjellene også høyest.
Dette er fortellingen om Ina & Thomas’ bryllupsdag..
Ina & Thomas giftet seg i Dale Kirke i Luster, og hadde den nydelige festen på Tørvis Hotell i Marifjøra, i Lustrafjorden.
Toscansk morgen
Jeg våknet i mørket. Men lyden av liv banet vei for solens brennende inntreden. Over Toscanas sypresser. Over Firenzes rustikke hustak og livgivende jordfarge. Igjen oppvarmet etter nattens fravær av lys. En tynn stripe var nok. Som en kniv av lys, blir du bokstavelig talt tatt på sengen. Den ser deg lenge før du ser den komme. Du kan ikke unngå eller omgå den, og i mørket er den altomfattende.
Lyset er iherdig her. Det gir seg ikke med å opplyse deg. Nei, det vil gjerne lyse deg opp innenifra. Det er innlysende. Så sterkt at det nærmest gjør deg selvlysende. Så når natten igjen faller er du rustet her. Du skinner videre med hva dagen skjenket deg.
Solstrålene varmer mest der det er minst av dem. Som en eneste dråpe etter en ferd igjennom ørkenen. En livgivende glød som spinner til liv. Over spirene som strever etter himmelen. Over hav av terracotta. Over olivenlundenes fred.
Her igjen. Her tilbake. Enn en gang.
Foto på bildet av meg: Vikfoto
Toscana. Chianti. Montepulciano. Siena. Firenze. Val D’Orcia.