Hege & Paul
Vannet er stille. Blankt, blått, opplyst av sol. Dypt; av mettede pastellfarger fra båthusene.
Overflatemolekylene har litt avstand til hverandre. Derfor blir de sterke, og binder hverandre sammen med gjensidig tiltrekning.
Men det er mer under overflaten..
Trondheim flørter. Poker litt i hjertene deres. Det er gått fem år. Siste året. Sitter der, sammen, i samme klasse.
De grønne flaskene heves like høyt som prestasjonen tilsier. Ferdig. Fest. Paul finner Hege som finner Paul.
Øynene drukner.Hvis du hadde stått der. Tittet litt over skulderen hans. Da ville du se det. Paul rammer inn bilder av de to.
Av familien, av gode tider.
Ikke nok med det. Champagnen var nøye utvalgt til en distinkt hendelse. Den er med. På lur.
Han ser henne, slik som bare han ser henne. Og hun ser det. Det er de to nå.
Alltid.
Bjørnhild & Marius
Han gleder seg. Med taktfaste skritt igjennom sofienbergparken. Inn og ut av lyset. Skyggene fra trærne er dype. Men solen gir medvind. Svinger ut på Grüners gate. Der ligger hun og venter. Fru Hagen er scenen for møtet mellom de to. Marius retter litt på skjorten, setter brillene på plass. Det ser lovende ut.
Bjørnhild sitter i lyset. Med utsikt og overblikk. Og med innsikt. Han kan være den rette. Etter bare et par meldinger via nettsiden fikk de lyst å møte hverandre. God følelse. Han ser selvsikker ut der han nærmer seg.
For et nydelig smil hun har.
Trikkene farer forbi der ute på gaten. Men verden er her inne. Hun er reflektert som krystall i solskinn. Han er utenkelig kreativ. Og spiller gitar. Solgt.
*
Sommeren var varm. På alle måter. To par sko mot landeveier og skogsstier. Fire hender ved krydrene, smøret, garnityret og rødvinsglassene. Samtalene er dype og praten går lett. Ikke bare ser de på hverandre. De ser hverandre.
Marius rydder plass. Klasskapet er laget for én, men ment for to. Han ser det for seg. Ja, han skal gjøre det. Det er tid.
Det blåser her oppe i høyden. Det gjelder å holde balansen. Men det er et mye bedre sted å være enn der nede. Operatakets italienske marmor glitrer i hvitt den 13. august.
De lener seg over kanten, han stikker hodet ut og spør om hun vil være kjæresten hans.
*
Høsten kommer. Og det mørke vannet omgir dem, men kan ikke drukne dem. De er hverandres klipper. Holder hverandre oppe uansett omstendigheter. De bærer allerde tungt, men løfter allikevel den andre. Styrke. De to er lenket og sveiset sammen for alltid.
De kjøper leilighet. Sammen. Flytter inn imens Bjørnhild studerer og eksamen er like rundt hjørnet. Papirer. Esker. Pappas gamle Ford Transit og gode venner. Det går fint.
Den gir alltid håp og et slags løfte om at lyset er i vente. Våren. Og den årlige feiring av nytt liv. Ett tusen kilometer unna hverdagen. Tallinn danner rammen rundt starten på resten av livet. Han ser henne, hun undrer seg om hva, men forstår det allikevel. Spørsmålet er stillt. Svarer kommer tilbake trefoldig.
3 x ja.
