De er skapt for å vare. Men selv om materialet er sterkt, kan det bøyes. Opp og rundt, bort og frem, rundt seg selv. Slik at vinden kan blåse fritt igjennom, og eksplodere ut i harmonisk lyd. Postbudet hadde det først. Et horn for å fortelle folk at posten var ankommet.
Et par hundre år senere, og noen runder messingbøying, var det blitt til en kornett. I hendene til Åslaug.

Ved siden av henne, på denne korpsturen for ni år siden, sitter det en fyr som heter Bjarte. Med tuba. Han spiller i samme toneart som henne. De er på bølgelengde, med andre ord.
Duett.

2010. Trondheim har vært god mot dem. De har studert, fått gode venner, blitt kjøreskolelærer og elektroingeniør, og flyttet sammen. Men denne kvelden blir den første. På en ny ferd. Han har ikke noe annet enn en nøkkelring. Men det er derfor hun elsker ham.

Dampen danser som et lite slør over kremmerleiet. Trelasten skal barkes, og skipene ligger klare til kais. Kalenderen viser 1645, og fornøyde koner med svartkledde herrer har vært hos kremmeren Johan Dirch for å kjøpe egg, mel og smør. Lyden av stein mot stål høres fra sliperiet der en mester står i brunt skinn. Det dufter innbydende fra gjestegiveriet, hvor det er klart for servering av non. Salt kjøtt, erter og kål, blander seg med tjærelukten fra bryggekanten.

Rundt 300 år senere er det klart for bryllupsdagen til Åslaug & Bjarte på det samme stemningsfulle Skjærjehamn. Nord for Bergen, akkurat over fylkesgrensen til Sogn og Fjordane, så langt nordvest du kommer ut på Sandøy. Her står tiden stille, og ting går rolig for seg. Små ferjer tøffer forbi i det duppende fjordvannet, og alt er klart for bryllupsdag :)

idth=»850″ height=»573″ />

Tusen takk, Åslaug & Bjarte, for at jeg fikk være bryllupsfotografen deres!!