Din egen stil
Vi er så heldige å leve i en verden hvor vi, med et tastetrykk, kan kommunisere med omtrent hvem som helst i hele resten av verden! I praksis når vi vil og hvor enn vi vil. På denne måten lever vi nesten i et globalt nærmiljø, og med internett, blogger og facebook påvirker vi hverandre omtrent hvert sekund av hver eneste dag. Det er ganske utrolig egentlig, og det gir oss så ekstremt mange muligheter og fantastiske fordeler!
Men jeg tror det er veldig viktig å ikke glemme å kjøre sin egen vei, finne sin helt egen sti, og på den måten også sin egen stil. Jeg synes iallefall det er veldig lett å la seg rive med, hoppe på den seneste photoshop-trenden og følge strømmen, men jeg forsøker så godt jeg kan å la være. Jeg vil ha min helt egen stil, og jeg vil ikke sammenlikne meg selv med noen andre eller noe annet, enn mitt eget potensiale.
Det vil nok høres veldig pompøst ut, men jeg har lyst til å ta bilder som er tidløse, som er allmenngyldige uansett hvor og når man titter på dem. Det hadde vært utrolig om jeg vil klare å nå et slikt fotografisk nivå en dag. Kanskje jeg vil få det til om 30 år!! Målet mitt med bildene mine er at de skal tåle tidens tann – at de ikke, når de neste 30 årene da har gått, ser ut som 80-tallsbilder gjerne ser ut for oss i dag.. hehe ;) Det er jo litt tøft det også da, litt cheesy-stilig, og stilen sier jo mye om tiden som bildene ble tatt på, så det er jo noe bra ved det også selvfølgelig..
‘Less is more’ – det er prinsippet jeg forsøker å følge når det gjelder fototrender, photoshop og bildebehandling. Litt er i orden, mye er for mye. Jeg prøver å se på det som et godt måltid; det viktigste er gode råvarer, og solid tilberedning, og så helt til slutt litt krydder for å fremheve smaken. Med andre ord, photoshop for å fremheve stilen, ikke definere stilen.
Men om det er helt motsatt for deg, og du elsker photoshop og bruker 20 timer per bilde, så er det din stil og du skal stå for den! Og på samme måte, om du tar bilder på en helt annen måte enn majoriteten, og folk ikke liker det, de kritiserer og misliker stilen din, de kaster nedverdigene ord og kommentarer mot deg, så lukk ørene. Flertallet tar som regel feil, så jo flere som er uenig med deg jo bedre.
Desutten må det nødvendigvis være folk som er uenig med deg, for at andre skal kunne være enig. Og noen må, på samme måte, mislike bildene dine for at noen skal like dem! Uansett hva enn du gjør her i verden vil 33% elske det, 33% vil ikke bry seg, og 33% vil hate det,. Så om du bare har hørt fra de sistnevnte 33 prosentene så betyr ikke det at ingen liker det. Det betyr bare at mennesker kanskje vanligvis har lettere for å ytre seg om ting de ikke liker, enn å rose det de liker.
Jeg elsker historien om den lille frosken, den er så bra.
Det var en gang en gjeng med froskeunger som skulle arrangere en konkurranse. Målet var å nå toppen av et høyt tårn! Mange mennesker hadde samlet seg for å følge med løpet og heie på utøverne. Så gikk starten, og ærlig talt: Ingen av tilskuerne trodde virkelig på at froskeungene skulle klare å nå opp til toppen på tårnet! Man hørte bare slike uttalelser som: «Åh, så krevende!!! De kommer sikkert ALDRI til å nå frem.» eller: «Ikke en sjanse for å lykkes, tårnet er altfor høyt!»
Froskeungene begynte å avbryte, én etter én… Unntatt én, som raskt klatret høyere opp. Folkemengden fortsatte å rope: «Det er altfor krevende!!! Ingen vil klare det!» Flere froskeunger ble trøtte og ga opp, men én bare fortsatte og fortsatte. Han ville rett og slett ikke gi opp!
Til slutt hadde alle andre gitt opp klatringa, unntatt den ene frosken, som etter stor innstats nådde toppen som den eneste! Nå ville naturlig nok de andre utøverne vite hvordan han egentlig klarte det. En utøver spurte frosken hvordan han hadde klart å utføre en slik prestasjon og nådd målet. Da viste det seg at… Vinneren var døv.
En god venn av meg spurte meg en gang om det var noe vits i å forsøke å følge drømmen sin, når det er så utrolig mange der ute allerede som gjøre det samme! Han syntes det var så mye konkurranse og lurte på hvordan han noen gang skulle klare å komme noen vei. Jeg hadde gruble over akkurat det samme selv da jeg først startet, og jeg fant ut noe. Uansett hvor mange andre fotografer det finnes der ute, så finnes det kun én av deg. Ditt bidrag, din stil og ditt arbeid kan være like unikt som deg selv og ditt eget dna,
om du selv tillater det :)
Å feile fremover!
Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg leste en god bok her om dagen. Hehe, ja jeg leser en del av dem, og det er ganske så spennende. (Eller, jeg kjøpte den på iTunes, lastet den ned og hørte på den på et par togturer inn til byen. Jeg synes lydbøker er så mye enklere å høre på enn å lese tekst.) Boken heter Failing Forward og er skrevet av John C. Maxwell, og ga meg et annet perspektiv på det å feile.
Jeg er veldig perfeksjonist, og dersom jeg påtar meg en oppgave velger jeg enten å gjøre den så perfekt som overhodet mulig, eller jeg velger å ikke gjøre den i det hele tatt. I tillegg er jeg, som sikkert mange andre, redd for å gjøre feil. Spesielt i en så utfordrende sjanger som bryllupsfotografering er, så er jeg livredd for å gjøre feil, og føler et stort ansvar for noe som er så utrolig viktig, og som betyr så mye som det gjør for andre mennesker.
Men etter å ha tenkt over det i noen år, så har jeg kommet frem til at jeg er menneske og uansett hva jeg gjør så kommer jeg til å gjøre feil, så det er ikke noe vits i å være redd for det. I tillegg fant jeg ut at fotograferer livet, og livet er ikke perfekt. Og mennesker er heller ikke perfekte, og her kommer det avgjørende: det perfekte er ikke målet. Eller som forfatteren Harry Beckwith sier: «Don’t let perfect ruin the good» og «»too often, the path to perfection leads to procrastination.» Vi er mennesker, og det perfekte er ikke et realistisk mål, siden det aldri kan oppnås.
Enten du er i startfasen til å bli fotograf, om du allerede er etablert, eller du gjør noe helt annet; bare du er menneske egentlig; hva med å se på det å gjøre feil som noe positivt? Jeg lærte av denne boken å se på mine feil som velkomne. «Oi, der kommer det en feil ja, velkommen skal du være! Sett deg ned og ta en kakebit» Eller noe slikt, kanskje litt merkelig å si, men det er iallefall prinsippet. Å se på sine feil som byggestener for suksess, som en nødvendig del på veien for å kunne gjøre noe som er riktig. Hvis man kun gjør riktige ting hele tiden, da gjør man virkelig noe feil.
Dette betyr jo ikke at det er så morsomt å gjøre feil, men det er viktig å skille mellom det å gjøre feil og det å være en feil. Jeg fikk en gang et spørsmål fra en ung aspirerende fotograf som var veldig redd for å feile totalt som bryllupsfotograf og bare ødelegge alt i et bryllup. Men det er forskjell på en feil og en fiasko. Forskjellen er at en total fiasko må man virkelig gå inn for å gjennomføre, den kommer ikke av seg selv. Du må virkelig prøve for å få det til. Og hvis man først gjør det så sier det seg selv at man kanskje bør velge et annet yrke, eller kanskje ikke noe yrke i det hele tatt.
Alt dette er muligens helt åpenbart for de fleste, men jeg synes iallefall det var en tankevekker å tenke på alle sine feil på denne måten. Som noe bra. Jeg anbefaler iallefall boken og hvis du er som meg og liker å høre på bøkene dine på ipoden istedet for å lese, så klikk her for å laste ned boken fra iTunes!