..Kjersti & Andreas..

Det var skummelt. Da jeg stod der som nystartet fotograf, for fem år siden. På egne ben. Opp til meg selv å få det til. Friklatring.
Uten sikkerhetsnett. Skyhøye forventninger å leve opp til. De mest krevende. Mine egne.

Tro. På det du ønsker å utrette. På deg selv. Hvis du ikke tror, hvorfor skal noen andre gjøre det? Det er det de sier.
Selv hadde jeg ikke så mye å vise til. Ikke så mye materiale til å overbevise meg selv om at jeg tidligere hadde klart å få til det jeg ønsket.
Ingen utdannelse, droppet ut av skolen da jeg var 16. Av diverse årsaker.

De sier også at den beste måten å forutsi fremtiden på, er å se på fortiden. Men da er det lett å bli håpløs.
Da er det lett å kortslutte i sine egne erfaringer. Jeg synes den beste måten å forutsi den på, er å skape den selv.

For tro er å holde fast ved et håp, eller et bestemt utfall av en situasjon, uten å vite sikkert eller ha fakta eller fortid å støtte seg på.

Så det er med en veldig sterk følelse av takknemlighet, stolthet og ydmykhet at jeg i dag kan si at jeg får det til.
Jeg får reise rundt i hele Norge og internasjonalt for å skildre to personers aller største dag. Jeg får æren av et så stort ansvar.
Jeg må klype meg i armen. Ofte.

Tusen tusen takk til alle brudeparene mine, dere betyr veldig mye for meg.

**I 2013 fotograferte jeg bryllup hver eneste helg fra april til oktober!**

Camilla & Stian, 3. august 2013, Kjerringøy.

//

Trærne maler flytende akvareller i gjenskinnet på bilruten. De farer igjennom skogen. Dype farger, jord og grener. Før det skotske landskapet åpner seg og grønne sletter dundrer imot dem. I baksetet sitter de to. Bestemor og Maria. Og igjennom de siste fem skogene har Maria fortalt henne om det forestående bryllupet. Som er rett rundt hjørnet. Om tretten år. Bestemor gleder seg allerede.

Saltvannet dupper lett mot båtene, der de ligger tett i tett i Fosnavåg. Solen blir gjerne med, og bidrar med sitt lekende fargespill. Glade føtter overalt. Ølglass klirrer og skåler. Det er sommertid og festivaltid. Arne Hurlen er ett med mikrofonen, og gitaren er en del av ham. Postgirobygget står for temamusikken til det som nå skal skje. 16. juni 2007. Maria & Ove ser hverandre i øynene. Og blir der. Lenge.

Sammen. Tilogmed på samme buss. Oslo. Til en studentbolig i Nydalen. Til en leilighet på Ullevål. Studier.
Motorene blåser bort stillheten, og forsvinner med et drønn. De svever. Lenger fra land, men nærmere hverandre. London venter. Et helt år med fotografering for Maria, ledelse for Ove. Det leder riktig vei.

Azur. Havet strør den hvite sanden med blåfarge. Det sildrer. Oliventrærne gjør sin hilsen mot solen, og bøyer seg i ærbødighet. De gamle greske hendene arbeider flittig med biene. Honning høstes. Her, på denne plassen i Nea Skioni, har liv vært levd i flere tusen år. Etter den Trojanske krigen seilte soldater fra Peloponnese i land her for å overvintre. En trygg havn for de farende. Nå som da.

Han venter på månen. Nede på bakken ruller den litt mindre minigolfballen. Han går for par. Satser stort. Det er tid.
Hånden hennes, i hans. Leder henne. Ned på stranden, det sølv-skimrende månelyset er klart. Det er nesten så hun blendes av bølgene.
Snur seg, men han er nede. Bøyer seg for henne – for alt hun er for ham.

Guthrie Castle, Skottland. 18. mai 2013…

//