..Kjersti & Andreas..

De er skapt for å vare. Men selv om materialet er sterkt, kan det bøyes. Opp og rundt, bort og frem, rundt seg selv. Slik at vinden kan blåse fritt igjennom, og eksplodere ut i harmonisk lyd. Postbudet hadde det først. Et horn for å fortelle folk at posten var ankommet.
Et par hundre år senere, og noen runder messingbøying, var det blitt til en kornett. I hendene til Åslaug.

Ved siden av henne, på denne korpsturen for ni år siden, sitter det en fyr som heter Bjarte. Med tuba. Han spiller i samme toneart som henne. De er på bølgelengde, med andre ord.
Duett.

2010. Trondheim har vært god mot dem. De har studert, fått gode venner, blitt kjøreskolelærer og elektroingeniør, og flyttet sammen. Men denne kvelden blir den første. På en ny ferd. Han har ikke noe annet enn en nøkkelring. Men det er derfor hun elsker ham.

Dampen danser som et lite slør over kremmerleiet. Trelasten skal barkes, og skipene ligger klare til kais. Kalenderen viser 1645, og fornøyde koner med svartkledde herrer har vært hos kremmeren Johan Dirch for å kjøpe egg, mel og smør. Lyden av stein mot stål høres fra sliperiet der en mester står i brunt skinn. Det dufter innbydende fra gjestegiveriet, hvor det er klart for servering av non. Salt kjøtt, erter og kål, blander seg med tjærelukten fra bryggekanten.

Rundt 300 år senere er det klart for bryllupsdagen til Åslaug & Bjarte på det samme stemningsfulle Skjærjehamn. Nord for Bergen, akkurat over fylkesgrensen til Sogn og Fjordane, så langt nordvest du kommer ut på Sandøy. Her står tiden stille, og ting går rolig for seg. Små ferjer tøffer forbi i det duppende fjordvannet, og alt er klart for bryllupsdag :)

idth=»850″ height=»573″ />

Tusen takk, Åslaug & Bjarte, for at jeg fikk være bryllupsfotografen deres!!

Ett hundre tusen bilder. Fra Kristiansand til Bergen, fra Askim til Ålesund. Via hattehyllene på flyet, i sekken i en taxi, ved siden av meg på toget.. Kameraet mitt har reist mange mil i året som gikk. Det er nesten blitt en del av meg; overalt hvor jeg drar er det aldri mer enn en skulder unna. Klar til å la meg fange det jeg opplever.

Ett år omfavner mye. Jeg har fått være vitne til glede, følelser, stemninger, forventninger, spenning, stress, ro, tårer, lykke, klemmer..Ren kjærlighet. Noe av det aller beste jeg vet er å gå på jobb. For det beriker livet mitt. Det hadde jeg aldri trodd at jeg noen gang ville kunne si..

Et nytt år er en ny start. En mulighet til å oppleve det livet har å by på i neste runde. Men det betyr også en avslutning på det gamle. Kapittelet er forbi. En erkjennelse av at det eneste konstante i livet er konstant forandring.

Kameraet jeg hadde frem til i år har vært med meg igjennom så mye. Tilbakelagt store avstander, lange reiser, tatt sjanser og tatt sats med meg. Alltid vært ved min side. Det har gitt meg så mye, latt meg utvikle og uttrykke meg. Gjort meg til den jeg er i dag. Så pålitelig og alltid backet meg opp.. Jeg elsket faktisk det kameraet. Men alt kommer til en slutt, og et nytt kamera må handles inn.

Det nye året er her. På kalenderen er det turer fra Skottland, til Stavern, fra Nøtterøy til Stavanger. Igjen skal jeg ut og fotografere øyeblikkene rundt meg. Forevige det flyktige. Det som bare er her akkurat nå, og som blir borte på et blunk… Det blir en fantastisk reise, og et berikende år. Gleder meg til å igjen bli omgitt av gledestårer, atmosfære, lykke, smil, liten tid, gjenglemte brudebuketter, varme taler, og bryllupskake…

Reisen fortsetter.