..Kjersti & Andreas..

Tusen takk for alle spørsmålene og mailene dere sender meg!! Hvorfor takker jeg for spørsmål? Jo, fordi jeg blir ordentlig glad av å kunne hjelpe dere! Det er ikke mange andre emner i verden jeg kan gi råd om, og det å faktisk kunne noe som jeg kan dele med andre er en veldig god følelse. Uttrykket ‘den største glede er å hjelpe andre’ høres jo kanskje ut som en banal, utopisk klisje, men det er det virkelig ikke. Iallefall ikke for meg.

Noen har spurt meg om jeg ikke skaper mange konkurrenter når jeg deler så mye? Mitt beste svar til det er tvert imot, det skaper kolleger og det bygger broer mellom ellers øde små øyer. Vi trenger alle hjelp. La meg si det en gang til, vi trenger virkelig alle hjelp til å nå våre drømmer og mål her i livet. Vi er ikke alle sammen masse enkeltindivider som gjør alt selv, vi hjelper hverandre. Tenk over det, det du gjør i dag, hvem du er, hvor du har kommet, hva du har – har du ikke kanskje fått bittelitt hjelp på veien til å oppnå noe av det? Det samme prinsippet gjelder i fotograf-universet; hjelp andre og de vil hjelpe deg.

Som alltid er dette ingen fasit, jeg kan absolutt ikke alt, jeg er på ingen måte noen ekspert, og ta svarene mine med en skuffe salt. Men hvis du får noe som helst hjelp ut av dette så gå i dag ut og hjelp noen andre videre :)

(PS: Jeg får veldig mange spørsmål og mailer, så noen av dem blir besvart her på bloggen. På den måten kan også andre muligens få noe ut av svarene mine!)

Caroline og veldig mange andre spør:
…jeg vil bli fotograf, men hvordan blir jeg det og hva koster utdannelsen? Er det vanskelig å bli fotograf i dag?

Hei Caroline! (og alle dere andre som har stilt dette spørsmålet)

Takk for mailen din! Spennende å høre om deg og din interesse for foto!

Det finnes mange gode fotoskoler og fotokurs som du kan lære masse av. De har mange kjempegode lærere og gode opplegg. Men det finnes ingen kurs eller utdanning som du kan ta, for deretter å garantert bli fotograf. Det fungerer desverre ikke slik.

Men en utdanning kan være alt du gjør det til selv, og du kan knytte kontakter og få muligheter til å gjøre masse som du ellers ikke ville gjort.
På den måten kan en utdanning definitivt fungere som et slags springbrett for fotografkarrieren din. Du lærer også mye teknisk, og får kvalifisert hjelp i et trygt miljø til å eksperimentere deg frem til hvordan du liker å fotografere.

Men; du behøver ikke utdanning for å være en god fotograf. Du kan lære på egen hånd, ved å prøve og feile. Det har iallefall jeg gjort.
Folk bryr seg om du kan ta gode bilder, hvem og hvordan du er, om du er en god person og om du er profesjonell. Ikke hvilken utdannelse du har på papiret. Hvis f.eks du trengte gode portrettbilder av deg selv, ville du brydd deg mest om fotografen hadde gode karakterer fra skolen, eller om personen var en fantastisk fotograf og en god og hyggelig person?

Om du virkelig har lyst til å bli fotograf, så vit at det lar seg gjøre, men at det ikke er så lett! Men at det ikke er så lett skal du ikke la deg stoppe av, tvert imot! Det aller viktigste er å tro på talentet sitt, bruke det, ta hundretusener av bilder, vise det frem til andre og forsøke å få jobber. Jeg vet ikke helt hvilken sjanger av foto som du virkelig brenner for, men jeg vil si at du bør satse på akkurat den du er interessert i. Eller prøve litt forksjellige sjangre for å finne ut hvilken du selv liker aller best. Det å spesialisere seg er nøkkelen, tror jeg.

Generelle tips er: Ta masse masse masse bilder av alt du liker å ta bilder av. Opprett en blogg/nettside og blogg masse der, (noe jeg ikke er så flink til, men jeg skal bli bedre på det ;) og få andre til å se hva du driver med. Det viktigste er å tro på seg selv, jobbe hardt og smart, og dele bildene med verden og mennesker rundt deg!

Håper mine tips og råd kan hjelpe deg iallefall bitte litt!
Ønsker deg masse lykke til!

**PS: Flere artikler i Spørsmål & Svar-serien**
Klikk her for å lese Del 1, Del 2, Del 3, Del 4 og Del 5, Del 6, og Del 7.
Og her er en artikkel jeg skrev om hvordan jeg bruker naturlig lys, og her er en om å finne din egen stil.

Etter at jeg skrev innlegget om at jeg ville hjelpe folk som ønsker å bli fotograf, har jeg fått så utrolig mange hyggelige eposter at jeg tenkte jeg skulle besvare noen av dem her. På den måten kan andre, som kanskje ikke stilte akkurat det og det spørsmålet også muligens få litt nytte av svarene jeg gav. Selv om jeg har fått veldig mange eposter, er jeg fortsatt like glad for å kunne hjelpe, og det er bare å kontakte meg om du føler at jeg kan være til hjelp med noe du lurer på.

Jeg kan absolutt ikke alt, jeg er på ingen måte noen ekspert. Men jeg har lært litt på veien, og deler gjerne det lille jeg vet.
Jeg har ingen fasit, og svarene jeg gir er kun mine egne meninger og tanker, og det er ekstremt lite sannsynlig at mine svar er de eneste riktige ;)
Dette er kun ment som litt hjelp på veien om du føler at jeg kan være til hjelp med noe.
De beste svarene finner du på egen hånd :)

Moa Spør:
…bare tanken på å kunne drive fotografering som en jobb gir meg frysninger! :) Jeg sitter på kanten til å skulle satse, men det bringer med seg mange spørsmål og tvil!

Jeg vil si at dersom du virkelig ønsker å bli fotograf, så gjør tre ting.

1. Finn ut hvorfor du ønsker det. Hva er det som gjør at dette er det du virkelig vil, som gjør at du brenner for dette yrket. Det er viktig å ha skrevet ned og huske når eventuell motgang kommer. Men husk at motgang egentlig er medgang i kamuflasje :)

2. Finn ut hva du vil gjøre. Det er kjempeviktig å spesialisere seg på én ting i dagens marked. Tror jeg iallefall. Det blir nok mye mer av det etterhvert, så like greit å begynne nå. Man kan ikke være spesialist på alt. Kunder må manøvrere i en jungel av fotografer, og da er det lettere å bli husket dersom man står for én ting, isdetet for 1000 forskjellige ting.

3. Hvordan. Lag en plan, hvordan skal du gå frem, hva trenger du, hvor mye penger må du spare opp, hvilke steg må du ta, hvilke prioriteringer etc. Og begynn i det små, og la det sakte men sikkert bli en større bedrift.

Gjør det som er rett og riktig, vær ærlig og oppriktig, og gjør alt du kan for kundene dine. Jeg tror på god karma, og at du vil høste det du sår. Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg. Jo, det er kanskje klisjeer å nevne disse uttrykkene, men det er virkelig sant. Spesielt i en servicebransje som dette er. Behandle kundene dine som du selv vil bli behandlet som kunde. Det er mye viktigere enn gode bilder. At du kan fotografere er en selvfølge når du kaller deg fotograf. Det som ikke er en selvfølge er hvordan du er som person og mot andre mennesker.

 

Elisabeth Spør:
…jeg er kun 3 mnd unna et fagbrev. Så i juni står jeg endelig på egne ben og freelancing står på tapetet. En tanke som er både befriende men samtidig også litt skremmende! Min plan er som deg å satse en del på heldagsbryllupsfotograferinger fremover..

Gratulerer med det å satse på det du virkelig vil og interesserer deg for! Det er det ikke alle som tør. Vi har jo bare et liv, (iallefall best å anta det, og heller levet enda et liv til dersom det skulle vise seg at det faktisk er snakk om flere), og derfor er det jo like greit å bruke det til det en har mest lyst til. Det eneste vi har å frykte, er frykten selv, sa Franklin D. Roosevelt en gang. Og det tror jeg gjelder fremdeles.

Så flott at du vil satse på heldagsfotografering, og det vil nok falle deg naturlig ettersom du er journalist. Da er det jo også mer intuitivt å fange det som skjer, enn å dirigere situasjonen for å skape det som skjer. Det er kjempebra at du brenner for fotografering og å starte som fotograf! Det kommer du nok til å klare også! Dersom du tror på det selv!

 

Tina spør:
Jeg føler ofte at det er vanskelig å prise tjenestene mine. Har du noen tips?

Ja, det er vanskelig å prise sine tjenester, fordi det er vanskelig å prise seg selv. Det er litt uvant; man er jo ikke vant til å si at så og så mye er jeg verdt, og derfor koster det så og så mye å bruke meg som fotograf. Jeg tror det er veldig viktig å skille på hva man føler at man er verdt og hva man faktisk er verdt. Jeg gjorde selv den feilen da jeg først startet, priset meg selv altfor lavt, fordi prisen var et direkte uttrykk for hva jeg selv følte at jeg var verdt. Og det er som regel altfor lite, spesielt når man er helt ny.

Men selvom man er helt ny, har fremdeles arbeidet du gjør en verdi, og dersom du faktisk skal drive som fotograf profesjonelt er du selvfølgelig helt avhengig av å ha høye nok priser. Derfor er det enklest å ha et helt logisk forhold til det. Det er egentlig mest snakk om et regnestykke. Hvor høye priser må du ha for at det skal gå rundt? Det er veldig mye høyere enn det du antakelig antar. Organsisasjonen Professional Photographers of America, har gjort en grundig studie der de fant ut at den gjennomsnittelige bryllupsfotograf-bedriften er nødt til å ta kr. 29 000 ($5000) per bryllup, bare for å kunne gå i null, ikke i minus.

Det koster så utrolig mye mer å drive som bryllupsfotograf enn det man tror, og folk flest synes helt sikkert at tjuenitusen kroner for en dags arbeid høres veldig mye ut. Det er det definitivt også! Helt enig. Men den prisen er ikke for én dags arbeid. Selve bryllupsdagen er jo den dagen folk flest ser fotografen i arbeid, de ser ikke resten. De ser ikke åtte-til-fire dagene i flere uker etterpå med redigering og bildebehandling. De ser ikke arbeidsagene hele resten av året med kundeoppfølging, kundemøter, hundretusenvis av kroner i utstyrsinvesteringer, forsikringer, leverandørregninger osv osv osv.. Og så skal kanskje fotografen ha litt lønn til mat på bordet også. Det er derfor det er så ekstremt viktig at du priser deg riktig fra begynnelsen av, og ikke underpriser tjenestene dine.Husk at det er en profesjonell tjeneste du selger, ikke kun et bildeprodukt.

Og her er en god historie jeg har hørt et sted, og det er et godt eksempel på det å prise seg selv i forhold til hva man faktisk er verdt.

I Paris. En dame spaserer langs en liten gate da hun får øye på Picasso som tegner ved en fortauskafé. Kvinnen spør Picasso om ikke han kan portrettere henne, og ta tilsvarende betalt. Picasso takket ja til oppdraget. På kun få minutter var portettet klart: en original Picasso.

«Og hva skylder jeg deg? spurte hun. «Fem tusen franc» svarte han.
«Men det tok deg jo bare tre minutter…» bemerket hun høflig tilbake.

«Nei,» svarte Picasso. «Det tok meg hele mitt liv.»