Iblant møter jeg mennesker som gjør at jeg begynner å tro på skjebnen.
Hvordan kan det ha seg at to mennesker, bosatt på hver sin side av planeten, kan finne hverandre i Kina, og ende opp med å gifte seg på et folkemuseum ved Sørkedalen en vakker høstdag i 2011?

Ida er fra Oslo, og Jaxon er fra Texas. De var to små barn, nesten ett tusen mil unna hverandre. Foreldrene deres bestemte seg for å flytte til Hong Kong. Samme tid, samme sted, samme barneskole. I noen år lekte de sammen, og ble gode venner. Men tiden kom for å dra tilbake, hver til sitt.

Et tiår gikk forbi. Ida ble flyvertinne i sas, og Jaxon studerte økonomi. Men tiden kunne like gjerne ha stått stille da Idas telefonnummer dukker opp i displayet til Jaxon, og vice versa. Meldingene og samtalene flyr fram og tilbake over det dype atlanterhavet. De bestemmer seg for å møtes igjen. Det er som å blande mentos og cola – kjemi med en gang.

Han tar henne med på tur, de drar til Bogstadvannet og Sørkedalen. Det er såvidt begynt å bli vår, denne mars-dagen i 2011. Jaxon frir til Ida.

Først ville de vente med bryllupet i 1-2 år, bl.a. fordi Jaxon var i full gang med sine mastergrad-studier, men i juli bestemte de seg for å ha bryllupet i år. September skulle det stå, og det vakre Bjørnsgard skulle bli stedet. På bare én og en halv måned klarte Ida, som samtidig fløy verden rundt i sas-maskiner, å planlegge og ordne bryllupet. Helt utrolig. Og det var først på morgenen på bryllupsdagen at de hadde fått de endelige papirene på at alt var ok til å gifte seg. Skjebnen.